11 Mai, Kandalaksja

Jeg begynte denne turen med å ta hurtigruta fra Tromsø til Kirkenes. På vei inn fjorden mot Kirkenes slo jeg av en prat med en eldre tysk kvinne som hadde vært i Norge mange ganger. Hun sa så drømmende: Nå er vi kommet til verdens ende. Jeg hadde en annen drøm, her begynte nemlig min verden. Tungt lastet med norske ferdigmiddager og sjokolade syklet jeg til Storskog grensestasjon hvor den siste nordmann jeg så var en fotsoldat som hadde hørt meg på Nrk Petre oppe fra en bjørk på Tromsøya. På russisk side av grensen var det bare latter og fjas, ingen vurderte å kontrollere bagasjen til en syklist. Den første natta i Russland var det ingen bjørk å klatre opp i, jeg campet noen kilometer øst for Nikkel, og der var det ikke mye skog. Men selv om byene har mye forrurensing og ødelagt skog, blir dette kun små sår i et enormt landskap. På vei mot Murmansk passerte jeg Sputnik, men det var lenge siden det ble skutt opp raketter her. Russland har en diger hær stående langs den norske grensen, men det er litt uklart hva disse driver med. Det store gjøremålet denne uka var å grave fram krigsminnemerker og utstilte tanks fra snøen, det er nemlig snart vår også i nordvest-russland. I Murmansk vekslet jeg penger og utførte første reparasjon på sykkelen. I min iver etter å finne en god overnattingsplass med panoramautsikt over Murmansk kvelden før klarte jeg å knekke et alumimumsrør på bagasjebæreren foran. Jeg fant ingen sveiseapparat for alumimium, men her i Russland kan alt repareres.

Hele veien har jeg syklet mellom bakker og berg og fra Murmansk har jeg hatt endel motvind - det går rolig for seg. Det første som slo meg bare noen kilometer inn i Russland er hvor snille og interreserte folk er. Jeg har fått mat og drikke (vodka og konjakk), en kasett med russiske slagere og av en offiser fikk jeg en hissig gass- spray. Det er helt uvanlig å sykle i disse traktene, men jeg har møtt en russer som hver sommer fra 1973 til 1977 syklet rundt omkring i Sovjetunionen. I går kveld overnattet jeg ved et stort vann som fortsatt var islagt, og hvor en gjeng isfiskere prøvde lykken. Jeg tilbrakte kvelden ved et bål sammen med to kjærestepar i 16-17 års-alderen som gikk i siste klasse på skolen i Poljarny Zori. Det er nesten bare unge mennesker som snakker engelsk, men man klarer seg fint med noen høflige fraser og tegnspråk så lenge de fleste vil deg vel. Jeg sitter nå litt solbrent på et lite kontor på biblioteket i Kandalaksja, Russland og avslutter dette reisebrevet. Er jeg heldig står sykkelen fremdeles parkert på utsiden, og hvis det er tilfelle sykler jeg videre sør og østover. Trond Henrik.

24 Mai, Veliki Ustok

Russland er et sted med enorme kontraster. Det første man legger merke til er forskjellen på fattig og rik. Og politiske systemer, enten er det forsøk på kommunisme, eller så er det vill kapitalisme. Men det er også mye annet rart som er ekstremt. Veiene for eksempel, enten er det nye flotte asfalterte veier, eller så er det jungelstier. Og været, de siste to ukene har jeg opplevd 25 varmegarder og stekende sol, men også øs pøs regn, kuling fra nord og flere dager med snøvær.

Fra Petrozavodsk har jeg syklet østover. Men det var ingen hovedveier i den retningen, så det har blitt mye opp og ned. Rett sør for innsjøen Onega besøkte jeg et lite etnografisk museum. Så ble jeg invitert på te hos et velstående ektepar som var på datsjaen på landet, opprinnelig hennes barndomshjem. Mens jeg ble vist rundt i grønnsakshagen kom naboen på besok - med sine to geiter. Han lånte sykkelpumpen. Litt senere ble jeg forsøkt sjekket opp av to fulle søstre mens jeg fylte vann fra en pumpe sammen med en gammel babusjka. Ved en elv spiste jeg lunsj sammen med en bestemor og et mye eldre ektepar som var ute å kjørte motorsykkel med sidevogn, også de på sine barndomstrakter på landet.

Så kom jeg til Kargopol, en gammel og vakker by. Der ble jeg stanset av en ung politimann som førte meg til Liza, som visstnok hadde bodd på Nordkapp. Det viste seg at hun aldri hadde vært på Nordkapp, men både i Helsinki og Stockholm da hun studerte kunst i St. Petersburg. Hun underviser nå på college i Kargopol, men bor sammen med foreldrene sine. Jeg fikk både mat, banja og et eget hus til å overnatte i, og koste meg hos en skikkelig russisk kunstnerfamilie. På kvelden dro jeg originalt nok på sykkeltur med politimannen og hans vesle datter til en av de 14 kirkene i byen som ikke ble revet under revolusjonen.

Det er et fryktelig vær, og i landsbyen Velsk søkte jeg tilflukt på en liten kafe, hvor jeg spiste et lass med pannekaker. Der ble jeg oppsøkt av redaktøren i byens avis, som intervjuet meg på russisk og etterhvert med tolk på engelsk. De så på meg som en stor sensasjon. Men så var det en fyr som fortalte at for tredve år siden var det to russere som syklet Russland på langs, de tok en helt annen rute og fulgte iskanten i nord om vinteren, fra Arkhangelsk til Beringstredet. Det minimerte min reise med 2-mannstelt, primus og en hel masse stash til den reneste luksustilværelsen. Og det har jeg ingenting imot. 

I går kveld skjedde et lite uhell, plutselig knakk akselen på den ene 1000-kroners pedalen på sykkelen. Og da er det bare en ting å gjøre, så jeg har kjøpt en ny pedal til 30 kroner, og fått et verksted til å feste tå- klips på den. Det ble litt feil dimensjon, vi får se hvor lenge det fungerer. Jeg er i Velikki Ustok, Russlands svar på Rovaniemi. Det burde være feil årstid å besøke julenissen, men det snør fortsatt. Turen fortsetter østover i ganske perifere strøk, og det blir nok mye dårlig vei fram til neste rapport. Fra den glade sykkelturist; Trond Henrik. 

6 Juni, Berezniki

Russland er et stort land, og siden forrige rapport har jeg syklet to tidssoner østover. Gjennom ødemark og små landsyer på dårlige veier. En dag jeg var ute i periferien, var det plustelig noen som ropte Banja. En halvtime senere satt jeg i en badstue og var nær å kollapse, mens en diger russer hoppet opp og ned og pisket seg selv av all kraft. Etterpå tok jeg - for å være høflig - en liten tsjut- tsjut, og var dum nok til å sykle videre. En sart nordisk mage liker ikke kombinasjonen Banja, Vodka og idrett, og skrekkelig syk satt jeg opp teltet i regnvær. Men magesyke går over, og dagen derpå kjøpte jeg eplebrus av den lokale butikken. Det var en lastebil med en kvinne som satt bak noen kasser på lasteplanet. Hun solgte brød, Vodka og andre nødvendige artikler. Jeg vet ikke hvor ofte lastebilen kommer på besøk, men en eldre babusjka kjøpte 6 brød og en flaske sprit. Jeg så for meg den russiske filmen "Brøddagen". Så drakk jeg te hos en annen babusjka, som leste høyt fra et brev hun hadde fått av ett av sine barnebarn. Som for tiden var i militæret. Det må ha vært et rørende brev - babusjka felte mange tårer.

Så kom jeg til republikken Komi. Der spiste jeg lunsj og drakk kaffe på bakrommet i en liten butikk, mens de lokale heltene uttrykte at de syntes det var gøy at jeg på vei mellom Norge og Magadan stakk innom landsbyen deres. Dagen etter ble jeg stoppet av et ektepar i en sykebil som spurte om jeg var finsk. Komi er et folk som snakker finsk- ugrisk språk, og er bevisst sin identitet. Paret trodde jeg var finsk, og da jeg sa at jeg bodde i Nord-Norge og at det bor samer der også, ble jeg invitert inn på mat og banja. Og så satt vi å snakket til langt ut på natta. Hun var lege og han gruvearbeider, men jobbet også mye på gården og forsynte familien med utsøkt smør og ost. Han fortalte at det var umulig å livnære seg som bonde, for et produkt som koster 20 rubler i Moskva får han bare 3. Neste morgen var jeg på besøk hos familiens gamle babusjka, som var veldig nyskjerrig på min familie i Norge. Hun fikk vite at jeg har en mor og spurte så umiddelbart om hvor mange dyr vi hadde. Og ble svært skuffet da jeg fortalte at mamma bor i en by.  

Jeg har syklet på mange dårlige veier den siste tida, men det største problemet er alle de store elvene. Som jeg prøvde å fortelle på en dårlig telefonlinje på NRK Petre her om dagen burde jeg hatt med en gummibåt. For noen dager siden kom jeg til en stor elv og veien endte i et ferjeleie. Det var imidlertid ingen trafikk på denne hovedveien, så fergeruta var lagt ned. Denne gang var jeg heldig og kom meg over elva på en bro lenger sør, via noen katastrofale skogsveier. Nå er jeg i en av Europas østligste byer, Bereznik. Her har jeg tatt inn hos enda en lege, og skal ut til Datsjaen hans i kveld. Om noen dager krysser jeg Uralfjellene og er i Sibir. Det blir første gang jeg setter mine føtter i Asia, og jeg føler virkelig at dette er en verdig førstereis. From russia with love, TH.

16 Juni, Tjumen

Det er sommer her vest i Sibir, med stekende sol, fluer, stor og liten mygg, knott, og ikke minst klegg. Jeg har passert Uralfjellene på gjengrodde stier med håndtegnet kart. Det de ikke beskrev var elvene på asia- siden av fjellene. De var store. Jeg var heldig å få haik med en diger lastebil som etter hva jeg forstod var i ferd med å forsyne seg av godene i en fraflyttet landsby. Da vi hadde krysset elven ville imidlertid ikke lastebilsjåføren slippe meg av, han skulle vise meg "russian extreme". Det innebar å kjøre 60 kilometer over fjell og jorder og elver i en fryktelig hastighet nattestid uten frontlys. Vi var fem stykker i frontkupeen, jeg fant min plass oppå girspaken. Jeg ble så dumpet klokka to om natta i den første landsbyen i Sibir, mer utslitt enn jeg har vært noen gang siden jeg forlot Kirkenes. Jeg hadde lyst til å sykle over fjellet, så neste morgen syklet jeg tilbake til den siste store elva og fram igjen.

Min første ikke- russer møtte jeg i Krasnoturinsk. Rolf var fra Hamburg og hadde sommerstuga ved Vänern og snakket litt svensk. Jeg overnattet i den ny- apostologiske kirken han hadde bygd opp, og hvor han nå var på sin årlige visitt. Han hadde med ost, pølse, øl og Martini fra Tyskland, og dro tilbake med 20 diasfilmer fra min sykkeltur. Vaktmester Jakob kunne desverre ikke hjelpe meg å sveise et aluminiumsrør på sykkelen, selv om han var utdannet sviser og byen har en aluminiumsfabrikk hvor det jobber 20 tusen mennesker.

Jeg forsøkte å krysse vest- Sibir via en nordlig rute, noe som visstnok skulle fungere utmerket. Det viste seg imidlertid at det var høy vannstand i elvene og at veiene var stengt. Mannskapet på lokaladministrasjonen bare ristet på hodet: "det er tre meter vann, bare helikopter". Jeg prøvde to andre veier lenger sør, og det ble bare verre og verre. Etter å ha syklet adskillige mil frem og tilbake, samt en dag langs en jernbanelinje gikk det opp for meg at jeg aldri kommer meg til Magadan på denne måten. Så jeg valgte å sette kursen sørover mot den transibirske hovedveien.

Jeg spiste middag i et russisk- ortodoks kloster hvor 32-årige Mosei fra Latvia er sjef for 25 munker, stort sett gutter i 20-årene. Derfra ble jeg sendt videre med en kasett greogoriansk musikk og tok vare på coveret hvor det er bilde av en gammel mann med sjegg som padler over en stor elv. Og i den forbindelse anbefaler jeg alle som skal på sykkeltur til den nordlige delen av vest-Sibir; bring gummibåt!  

Denne rapporten er sendt fra telegrafen i Tjumen, hvor det bor syv hundretusen mennesker. I en russisk storby er det mye penger og flotte biler og vakre mennesker, men samtidig mye kriminalitet og mange gatetiggere. Jeg har tatt inn hos Sergej, byens ivrigste syklist som har forsynt meg med nytt kjede, frikrans og pedaler kjøpt i Moskva.
Han og hans samboer skal på tre ukers sykkeltur i Tyskland og Frankrike i sommer. Jeg fortsetter østover langs hovedveien "Baikal", som følger den transibirske jernbanen og forbinder Moskva med byene i Sibir. Her er det stor vei, asfalt og mye trafikk, men jeg kommer sikkert til å oppleve litt av hvert. Trond Henrik.

4 Juli, Novosibirsk

Vest- Sibir er et av verdens største våtmarksområder. Det er helt flatt, og om sommeren er det et yndet sted for en større del av all verdens mygg. Det blir ikke bedre av at det har regnet mye den siste uka. Jeg har fulgt den transibirske jernbanen fra Tjumen via Omsk til Novosibirsk, og veien har vært av varierende kvalitet. Langs endel av strekningen fulgte jeg gamleveien, som bare ble dårligere og dårligere til den til slutt bare var en gjørmesti. Denne veien har sannelig opplevd mye, her ridde Katerina den store på hest og her har utallige politiske fanger tuslet østover. Idag passerer tunge trailere og en og annen forvillet turist forbi.

En dag fikk jeg en stor veiskrape som følgebil noen mil. I en liten landsby ble jeg intervjuet på russisk av den lokale avisen, jeg lurer på hva de egentlig fikk med seg. Jeg spiste middag hos en Kasjakhstansk familie, og diskuterte historie med en etnograf. En ku koster visstnok 1000 kroner, og rytternomader passer store horder med kveg. På et bittelite bibliotek fikk jeg i gave en stor billedbok om en kunstner fra Omsk, den ble sendt hjem. En far kom ut av en butikk med to kasser øl, her skulle det feires. Sønnen var kommet hjem fra krigen i Tsjetsjenia. Jeg lot være å si hva jeg mente om den konflikten.

I Omsk bodde jeg på et studenthjem ved Universitetet for fysisk kultur. Det var ikke antropologi og studie av hodeskaller, men et av to universiteter i Russland hvor de utdanner toppidrettsfolk. Jeg tilbrakte Søndag ettermiddag sammen med tre unge spreke jenter i parken. Dagen derpå fikk jeg beslaglagt passet to ganger. Først fordi jeg hadde mistet biletten på bussen og ble tatt i kontroll. Jeg følte meg som en spion da en ung og ivrig  herremann tok med i avhør. Så mistet jeg på nytt legitimasjonen da jeg prøvde å snike meg forbi vakten og opp til jentene på studenthjemmet.

Nå er jeg i Novosibirsk, hovedstaden i Sibir. Her har jeg overnattet hos Tanja, som har en datter og en liten hund. Jeg sitter ved en datamaskin hundre meter fra Leninplassen. På andre siden av veien er det en irsk pub og en liten moderne kaffebar hvor jeg har spist eplepai og drukket kaffe, akkurat som på en kafé i Tromsø. Det er nok første og siste gang jeg opplever i Russland, min ferd østover vil bringe meg ut i mer og mer perifere strøk. Og ut på nye eventyr.

22 Juli, Bratsk

Etter endeløse sletter og sump i Vest-Sibir er jeg nå i et stadig mer kupert landskap. Jeg har krysset Jenisei, den andre av de tre store elvene som renner ut i Nordishavet, og er nå i Øst- Sibir. Veiene er varierte, alt fra trafikkert asfaltvei til gammel anleggsvei. De kunne ha innført venstrekjoering, siden alle de nye bilene har rattet på høyre side. De er nemlig importert fra Japan via Vladivostok. Det er mange folkeslag her. I tillegg til Russere med små firkantede biler er det Kasjakker på hest, Nenetser med snøscooter i hagen og Usbeker med lastebiler fulle av høy og matvarer. Markedene er fulle av Kinesere, og langs hovedveien har jeg møtt en og annen franskmann på motorsykkel. Jeg har kjøpt meg en ny walkman, men det er bare radiomaster med FM- bånd i virkelig store byer - og de er det langt mellom. Men jeg lider ikke av mangel på selskap, russere er vannvittig nyskjerrige og de snilleste mennesker på jord.

Jeg tilbragte en helg i millionbyen Krasnojarsk hvor jeg bodde hos en 72 år gammel geolog med frue. Tiden ble brukt til å reparere sykkel og til å diskutere klima og geografi i Krasnojarski Krai, et enormt område som strekker seg nordover til gruvebyene Norilsk og Dudinka og videre til Nordishavet og halvøya Tajmyr med verdens nordligste furuskog. Vi var en tur på datsjaen og plukket 5 kilo jordbær, og badet i "havet". Dette er så langt man overhode kan komme fra saltvann, men Jenisei var her demmet opp 80 meter i en mektig dam. Det hadde resultert i en veritabel innsjø med badeplass, seilbåter og luksusyachter for den nye typen russere som har sort Mercedes og pang- pang skuffen. Verden er som kjent ikke så stor. Bestemor Elvira hadde TV på kjøkkenet og pleide å se på russisk  MTV. Og da vi skulle spise kom det en musikkvideo av A-HA med norske mennesker, hus og landskap. På vei ut av byen prøvde jeg å kjøpe en ny signalpenn, men endte isteden opp med å lese et russisk klatreblad med bilder fra en ekspedisjon fra Krasnojarsk til Trollveggen i Romsdalen.

Jeg har spist lunsj med en gjeng jernbaneslusk i en bitteliten stasjonsby, dokumentert tre gutter i tenårene drikke en flaske vodka og skylle ned med vann fra brønnen og kjøpt en hvit caps på et russisk marked i Kansk. Det er nemlig svært varmt, og jeg drikker 8 liter vann om dagen. Jeg har forlatt den transibirske jernbanen og hovedveien til Irkutsk og Mongolia, og skal de neste ukene følge en anleggsvei langs Baikal- Amur jernbanen som forbinder Moskva med Tynda, et knutepunkt langt øst i Sibir. Det kan bli lenge til neste rapport fra min transibirske reise, alt vel.

1 august, Severobaikalsk

Severobaikalsk betyr ordrett "nord for Baikal", og er en liten havneby ved Baikalsjøen. Men ikke mindre enn at jeg sitter på en internettcafé sammen med engelske turister. Baikalsjøen er vakker og har nesten pilgrimsstatus her i Russland. Jeg sykler langs BAM, Baikal- Amur jernbanen. Anleggsveien er russlands svar på rallervegen langs Bergensbanen. Jernbanestrekningen var et gigantisk statusprosjekt i Sovjetunionen. Målet var å lette tilgangen til de enorme resurssene av olje, gass og endeløse skoger i øst- Sibir. Langs hele linja følger en anleggsveie av varierende kvalitet, og et titalls syklister har syklet her før meg.

Byen Ust- Kut har lenge vært et knutepunkt i Øst- Sibir. Dette var tidligere endestasjon for jernbanen, og her ble gods lastet på båt og fraktet på Lena tusenvis av kilometer nordover til Laptevhavet og videre til Japan og resten av verden. Jeg overnattet hos byens store sønn, som 24 år gammel eier to musikkbutikker og som gikk med planer om å åpne nattklubb med striptease. På lørdagen var vi sammen med familien hans på datsjaen og plukket bringebær og spiste pannekaker. På kvelden tente vi bål og grillet, og badet naken i selveste Lena.

I en liten landsby under en rød solparasoll i øs pøs regnvær drakk jeg øl med en kar som jobbet med telekommunikasjon i et oljeselskap. Han dro opp en radiotelefon og forsøkte å ringe til Norge via Irkutsk. Det gikk ikke. Jeg ble invitert til å overnatte og det ble mer cognac enn søvn, og lange samtaler om det gamle og det nye Russland. Vennen min listet opp: "Med perestroika kom Snickers, Vodka, Narkotika og fjernkontroll til TV'en. Før hadde alle det de trengte, idag dreier alt seg om penger". Men i det nye Russland kan utlendinger reise fritt, og det brukes mye penger på å bygge ut veinettet. Det viser seg at de neste 200 kilometrene er asfaltert, og jeg suser videre østover mellom vakre fjell og daler. TH

21 august, Tynda

Jeg har syklet på anleggsvei langs BAM, Baikal-Amur Jernbanen. Dette er en 3000 kilometer lang jernbanestrekning nord i Sibir som tok ti år å bygge og som offisiellt ble åpnet i 1984. BAM ble bygd for å lettere komme til skog, olje, gass og mineraler, men det var nok også et militært mål i å ha en ekstra jernbanelinje nord for den transibirske jernbanen fra øst til vest.  Anleggsveien var godt farbar i 1984, men har aldri fått noe vedlikehold. Fram til nå har dette imidlertid vært så godt som den eneste muligheten for å krysse hele Russland fra vest til øst. Men ikke med bil, det er nemlig flere store broer som er ødelagt, hvor du må benytte jernbanebroene. Det går rykter om at store lastebiler benytter disse broene, noe som selv i Russland er aldeles ulovlig og heller ikke å anbefale. Tidligere var det noe trafikk langs veien, men i sommer er jeg antagelig den eneste som har fulgt hele ruta.

Severobaikalsk er turistland og er å finne i Lonely Planet. Jeg spiste kjøtt på grillspyd, drakk øl og diskuterte ville bjørner på Kamsjatka med Sture fra Finland. Veien langs Baikalsjøens nordside var asfaltert og i plaskende regnvær minnet alt om en fylkesvei langs en vestnorsk fjord. Etterhvert ble det stadig mer perifert. I landsbyen Tunnelnie bodde det tidligere 3000 mennesker og det var flere butikker. Men tunnelen var ferdig, og i fjor ble hele plassen brent og jevnet med jorda. En kar som hadde bodd der i 25 år  nektet å flytte selv om strøm og vann var kuttet. Han ville gjerne bli fotografert, men insisisterte på å få med det Sovjetiske flagget. I landsbyen Taksimo overnattet jeg hos en familie fra Kirigistan som flyttet hit for ett år siden. Han jobbet som fotballtrener og fortalte at han trivdes under ekstreme klimaforhold. Stakkars fruen, hun likte ikke kulde...

Det var til tider en meget dårlig vei. I en liten brakkelandsby foretok jeg en nødoverhaling av fornavet. 50 karer jobbet her med å fjerne siste års snøras fra skinnegangen, og de pendlet hit to uker av og på. Jeg fikk ris og kjøtt, og det kan ha vært årsaken til at magen sa pang- pang. I luguber tilstand ankom jeg landsbyen Tsjara hvor en 55 år gammel jomfru på racersykkel forbarmet seg over meg, og redde opp en seng. Jeg sov en hel dag. Frøken var født i Hviterussland, men som titusener andre flyttet hun til Sibir under byggingen av BAM. Hun var landsbyens tidligere idrettsstjerne og en ivrig amatørfotograf.  

Da jeg våknet en morgen i teltet, var det kaldt. Ute tittet en syk sol ned på meg gjennom et grått slør. Jeg trodde jeg opplevde en ny istid, men raskt kjente jeg lukten av skogbrann. I flere dager var jeg så gutten i røyken. Store områder blir svidd av, men ingen ser ut til å bry seg - og hvem skulle vel egentlig det? De som bor her har nok med å vedlikeholde jernbanen, og det er ingen myndigheter i dette veldige riket som egentlig bryr seg om disse områdene, annet enn at banen skal holdes i drift. Skogbrann på taigaen er imidlertid ikke så dramatisk, det er myr og vann overallt.

Jeg har endelig kommet til Tynda, knutepunkt og hovedstaden langs BAM. Her bor det femti tusen mennesker og dette er en liten og koselig by. Jeg har overnattet hos et ungt par med en datter på ett år. Kola jobber som elektriker i jernbanevogner, Natasja er nylig utdannet Manikør fra Moskva. De har akkurat kjøpt seg en treroms leilighet i sentrum av byen, og som alle andre her i Russland driver de å pusser opp. Jeg har reparert sykkel og telt, blitt intervjuet på TV Tynda, fått gratis middag på restaurant og til langt på kveld satt vi å diskuterte Kursk, russiske ubåter i Sognefjorden og Gulag- leire i Sibir. Jeg sykler videre nordover inn i Jakutia - mot vinter og kulde i et hjerntevarmt land. TH

5 September, Jakutsk

Jeg har ankommet Jakutsk, hovedstad i Jakutia, republikken Caxa som det heter på lokalspråket for de 30 % Jakuter som bor her. Dette er en by med tre hundre tusen innbyggere og et enormt oppland. Jeg så for meg en grei etappe fra Tynda nordover til Jakutsk, en 1000 kilometer strekning hvorav en fjerdedel asfaltert. Det skulle det ikke bli. For det første var det med nød og neppe at sykkeldekkene holdt hele veien. De nye kinesiske dekkene jeg fikk i Tynda ble slitt ut etter 24 mil. Jeg hadde flaks. I en liten landsby klarte jeg å spore opp en mountainbike, og i det slangen var på god vei ut av fordekket fikk jeg byttet.

Så kom jeg i kontakt med mafiaen. Jeg hadde mistet laderen til telefonen jeg bruker for å ringe Nrk Petre, men hadde en anelse om at den hadde blitt igjen på et bilverksted jeg var dagen før. Jeg oppsøkte en liten butikk som solgte bilrekvisita for å ringe til verkstedet, og slik kom jeg i kontakt med en kar som for tyve årr siden hadde jobbet som spion i Vest-Tyskland. Det faktum at jeg hadde mistet laderen til en satelittelefon, tok mange bilder og snakket litt russisk tok han som sikre bevis på at jeg var en moderne kollega. Han ringte til en kamerat som skulle prøve å finne laderen, og i mens satt vi og drakk vann respektive vodka på datsjaen hans. Plutselig dro han fram et sammenleggbart automatvåpen av en ubehagelig grov kaliber og fyrte av to skudd mot en lyktestolpe et stykke unna - og traff. Jeg spurte svært forsiktig om jeg kunne ta et bilde, og fyren gliste: "Selvsagt, ta bilde av den russiske mafiaen". Det dukket aldri opp noen batterilader, og til slutt hoppet vi inn i en terrengbil og kjørte i en vannvittig fart til bilverkstedet. På en bakketopp stoppet vi og skjøt på veiskilt. Men historien endte godt, batteriladeren var på verkstedet, og etter en skogstur hvor han hoppet ned på en klippe og tømte magasinet på sitt kjære leketøy, syklet jeg videre. Og pustet lettet ut.

En lastebilsjåfør jeg hadde møtt noen dager tidligere da vi begge pungterte i en nedoverbakke, inviterte meg til å overnatte. Det var regnvær, og jeg takket ja. Fyren syntes dette var så spennende at jeg ble beordret til å trille inn og parkere sykkelen i stua - som et klenodium, tross i at det ble en stor sølepytt midt på gulvet. Så kom jeg for andre gang til elven Lena. For bare en måned siden i Ust- Kut var det sommer og jeg badet midt på natta i denne elva. Nå var det blittt høst, og sur vind da jeg krysset den enorme elva med båt for å komme til Jakutsk. Ombord fikk jeg selskap av tre trailere, en ny japansk bil som skulle selges i Jakutsk, en moped og en Jakut med to hester som ikke ville ombord.

Men tross i alle opplevelsene og godt humør har jeg visse helsemessige problem. Atter en gang sliter jeg med magen, og kiloene renner vekk. Det begynte en kveld, og hele neste dag lå jeg å hilste på elgen og beskuet de flotte høstfargene i naturen fra teltåpningen. Dette er ikke helt bra når det er 10 mil mellom hver bosetting. Så jeg syklet videre slapp som en alke, og det er jeg fortsatt. Nå slapper jeg litt av her i Jakutsk. Men tiden er ikke på min side, det er 2000 kilometer igjen til Magadan og det blir snart vinter. I går kveld utenfor det nye teateret i Jakutsk møtte jeg tilfeldigvis en kar jeg har sittet på et kontor ved siden av en uke på Svalbard. Han var på en ukes oppdrag i Jakutia som ekspert på permafrost. Om vinteren er dette det kaldeste stedet på jorda foruten Antarktis, og selv om jeg for øyeblikket nyter russisk gjestfrihet i stua til en Jakut, går ferden snart videre østover motM agadan. Med håp om at magesekken holder, Trond Henrik. 

26 September, Ust Umsjuk

Jeg har tilbrakt mer enn fem måneder på sykkel gjennom Russland, en fantastisk reise. Kroppen er tilbake i god form, og nå er det ikke langt igjen.Jeg tilbrakte to dager i Jakutsk, hovedstaden i republikken Caxa. Der snakker man mer Jakutsk enn russisk. Etter å ha syklet gjennom et jordbrukslandskap hvor kuene kun beiter ute i 4 måneder, tilbrakte jeg to døgn på en elvebåt oppover floden Aldan. Drakk cognac i førerhuset på en diger lastebil mens vi stille gled oppover floden i solnedgang.  Så kom jeg til fjellene. Verkhoyanskfjellene er det kaldeste stedet på jorda foruten Antarktis. En metallstolpe i landsbyen Tomtor dokumenterte rekorden på 71,2 kuldegrader. Det er kaldt. Denne høstdagen blåste det ganske kraftig, men ungene hadde luer nok. Alt er tilpasset klimaet, de har noen spesielle hester her som har veldig mye hår.

Jeg startet turen med 6 musikkassetter med vestlig musikk. I løpet av sommeren har jeg byttet kassetter fram og tilbake, og har endt opp med en mengde dårlig russisk popmusikk. Samt en kasett med Chris Rea, og for tiden hører jeg på "The Road To Hell", noe som er høyst symbolsk. Veien mellom Jakutsk og Magadan ble bygd på førtitallet, og for hundretusener av mennesker var dette veien til helvete. Stalin hadde Gulagleire i hele Sibir, og blandt de mest absurde prosjektene var byggingen av denne 2000 kilometer lange veistrekningen gjennom disse fjellene hvor det tidligere bare fantes ville dyr.

Jeg har tatt inn hos en misjonærfamilie fra Ohio som har bodd her ute i ødemarken i 7 år. Jeg er 26 mil fra Magadan, en by ved  Stillehavet som ligger på samme breddegrad som Oslo, 60 grader nord. Men her er det et ganske annet klima, ifjor var det 30 kuldegrader i slutten av September. Jeg er heldig med været, det er frost om natta, men klart og fint høstvær. Dekkene er slitne, fornavet skrangler, styrelageret er løst, liggeunderlaget har eksplodert, diverse glidelåser er ødelagt og humøret er på topp. Kommer jeg meg til Magadan?

1 Oktober, Magadan

Jeg er ved Stillehavet etter å ha krysset Sibir, 12223 kilometer på 154 dager. Den siste vesle biten fra Ust- Omsjuk utgjorde tre herlige dager i strålende solskinn gjennom et fjellandskap med nysnø på toppene. Jeg har hatt flaks med været, på samme tid ifjor var det tredve kuldegrader. Magadan ved Okhotskhavet innenfor Kamsjatka ønsket meg velkommen.

Magadan er en annerledes russisk by. Dette området kalles ikke Sibir, men Russian Far East. Ekspedisjoner under Stalinregimet på 1920-tallet fant store forekomster av gull i fjellene, og i løpet av 30-tallet utviklet Magadan seg til en liten men viktig havneby. Med båt fra Vladivostok kom hundretusener av politiske fanger, og ut ble det fraktet gull og andre kostbare mineraler. I denne lille og ekstremt kompakte byen bor det idag 130 tusen mennesker. I Sovjetunionen var det vesentlig høyere inntekter her i nord, og langs Leningata er det flust av kaféer, hoteller og
flybilettagenter. Hver tredje bil i sentrum er en taxi, og bybildet består av vakre kvinner i pels.

Jeg deler en leilighet med 22-årrige Olga i tredje etasje i en diger blokk etpar kilometer fra sentrum. Fra kjøkkenvinduet er det utsikt mot et lite vann, og en kolle med små trær og busker. Naturen minner meg om Nord- Norge. Sist søndag var jeg på fjelltur på byfjellet, som så ofte her i Sibir var det en multikulturell affære med deltagere fra Usbekistan, Ural, Ukraina, Magadan og Norge. En kveld tilbrakte jeg tre timer i en russisk Banja med
pisking og øl og generellt mannfolkpreik. Jeg har vært i bursdagsselskap til en pensjonert helikopterpilot og tilbrakt resten av kvelden på et diskotek. På colleget med vakre juriststudenter holdt jeg foredrag om turen min, og svarte på spørsmål - på russisk. Jeg snakker fortsatt meget dårlig russisk.

Jeg sender herved en stor hilsen til alle som leser dette, fra en by på samme breddegrad som Oslo, men ti timer lenger øst. Jeg er fremme i Magadan, og takker aller de som har gjort denne turen mulig.

Lyst til å hjelpe meg å lage bok?

Return to Siberia 02